Ligger her å lurer på om livet noen gang blir som man har tenkt ? Å hva er det egentlig man har tenkt da.....?! Jeg vet at problemer med ungene er virkelig, at alle foreldre har de. At alles unger gjør galt, ingen er perfekte. Ikke mine heller, såvisst ikke. De er unger, alt skal læres. Å de skal lære fra oss voksne. Å da må vi voksne være gode forbilder... Å er vi det ?? Ta det forrige innlegget mitt, med sønnen min som kastet dritt mot lærereren.... Det er såvisst ikke greit, men var det et resultat av lærerens manglende innsikt i sønnen min sitt syn på saken ?!? Hadde lærereren, og jeg som mor kunne vært bedre forbilder i nettopp denne saken ? Ja. Begge kunne gjort en bedre jobb. Læreren kunne satt seg inn i klassesituasjonen bedre før den gjorde valg som denne dagen ble gjort, og jeg kunne lyttet bedre til sønnen min før jeg ble sint for det han hadde sagt. Saken er den, hva han sa er likegyldig for meg, fordi man ikke kaller noen noe annet enn det navnet de er gitt. Men for han, ble ordet i seg selv viktig, ettersom det aldeles ikke var "fitte" han hadde sagt.. Å ettersom han ble sint på grunn av forskjellsbehandling innad i klassen, følte han at reaksjonen hans var berettiget. Å nei, jeg støtter ikke dette, jeg sier simpelthen at både jeg og lærereren kunne unngått denne situasjonen hvis vi hadde vært bedre forbilder for sønnen min. Enkelt og greit så kan vi alle være bedre forbilder, hvis vi klarer å sette oss inn i barnas situasjoner uten å dømme de for reaksjonen deres. Ettersom det er vi voksne som må gi de en ny måte å reagere på. Så, ingen er perfekte... Ta det med til neste gang det er en konflikt, kanskje nettopp du kan endre utfallet av den enkelte situasjon.