Livet har endret seg voldsomt for meg siden sist blogginnlegg. Ikke bare er jeg blitt alene, men jeg har også flyttet hjem til pappa, midlertidig men dog. Ungene er som unger flest, og gjør både bra og dårlige ting. Frem til nå har alt ungene har gjort vært mulig å snakke med de om, men hva gjør man når ungen din gjør eller sier noe mot noen eller til noen, som gjør at du skjemmes over de ? Hvordan bruker man det sinnet man utvikler til å konstruktivt forklare ungen at dette ikke er greit ?? I dag opplevde jeg det........ Å faktisk skjemmes over noe min unge hat sagt. Løsningen er jo enkel, be om hjelp, og snakk med ungen om dette. Alle unger sier og gjør ting, å ingen unger er alltid perfekte. Vi må bare som foreldre være litt flinkere til å stikke fingeren i jorda og innse at dette skjer oss å. Min løsning var sinne, sinne fordi jeg hadde blitt sint for å ha blitt kalt det han sa, og fordi det ikke er greit at mitt barn kaller noen navn. Etter å ha vært sint, ble jeg oppgitt. Å når følelsene hadde fått prøve å ødelegge meg, så ba jeg om hjelp. Hjelp jeg har bedt om før, og som er der for alle. Jeg ringte barne- og ungdomspsykiatrien. Å ba om at min unge skulle få hjelp, hjelp til å takle det som ligger bak den absolutt utilgivelige handlingen han nå har gjennomført...
For mitt barn får ikke kalle noen FITTE... Men mitt barn får heller ikke ha det vondt.. Hva som ligger bak handlingen må frem, før adferden endrer seg.