Ligger her å lurer på om livet noen gang blir som man har tenkt ? Å hva er det egentlig man har tenkt da.....?! Jeg vet at problemer med ungene er virkelig, at alle foreldre har de. At alles unger gjør galt, ingen er perfekte. Ikke mine heller, såvisst ikke. De er unger, alt skal læres. Å de skal lære fra oss voksne. Å da må vi voksne være gode forbilder... Å er vi det ?? Ta det forrige innlegget mitt, med sønnen min som kastet dritt mot lærereren.... Det er såvisst ikke greit, men var det et resultat av lærerens manglende innsikt i sønnen min sitt syn på saken ?!? Hadde lærereren, og jeg som mor kunne vært bedre forbilder i nettopp denne saken ? Ja. Begge kunne gjort en bedre jobb. Læreren kunne satt seg inn i klassesituasjonen bedre før den gjorde valg som denne dagen ble gjort, og jeg kunne lyttet bedre til sønnen min før jeg ble sint for det han hadde sagt. Saken er den, hva han sa er likegyldig for meg, fordi man ikke kaller noen noe annet enn det navnet de er gitt. Men for han, ble ordet i seg selv viktig, ettersom det aldeles ikke var "fitte" han hadde sagt.. Å ettersom han ble sint på grunn av forskjellsbehandling innad i klassen, følte han at reaksjonen hans var berettiget. Å nei, jeg støtter ikke dette, jeg sier simpelthen at både jeg og lærereren kunne unngått denne situasjonen hvis vi hadde vært bedre forbilder for sønnen min. Enkelt og greit så kan vi alle være bedre forbilder, hvis vi klarer å sette oss inn i barnas situasjoner uten å dømme de for reaksjonen deres. Ettersom det er vi voksne som må gi de en ny måte å reagere på. Så, ingen er perfekte... Ta det med til neste gang det er en konflikt, kanskje nettopp du kan endre utfallet av den enkelte situasjon.

Livet har endret seg voldsomt for meg siden sist blogginnlegg. Ikke bare er jeg blitt alene, men jeg har også flyttet hjem til pappa, midlertidig men dog. Ungene er som unger flest, og gjør både bra og dårlige ting. Frem til nå har alt ungene har gjort vært mulig å snakke med de om, men hva gjør man når ungen din gjør eller sier noe mot noen eller til noen, som gjør at du skjemmes over de ? Hvordan bruker man det sinnet man utvikler til å konstruktivt forklare ungen at dette ikke er greit ?? I dag opplevde jeg det........ Å faktisk skjemmes over noe min unge hat sagt. Løsningen er jo enkel, be om hjelp, og snakk med ungen om dette. Alle unger sier og gjør ting, å ingen unger er alltid perfekte. Vi må bare som foreldre være litt flinkere til å stikke fingeren i jorda og innse at dette skjer oss å. Min løsning var sinne, sinne fordi jeg hadde blitt sint for å ha blitt kalt det han sa, og fordi det ikke er greit at mitt barn kaller noen navn. Etter å ha vært sint, ble jeg oppgitt. Å når følelsene hadde fått prøve å ødelegge meg, så ba jeg om hjelp. Hjelp jeg har bedt om før, og som er der for alle. Jeg ringte barne- og ungdomspsykiatrien. Å ba om at min unge skulle få hjelp, hjelp til å takle det som ligger bak den absolutt utilgivelige handlingen han nå har gjennomført...
For mitt barn får ikke kalle noen FITTE... Men mitt barn får heller ikke ha det vondt.. Hva som ligger bak handlingen må frem, før adferden endrer seg.

Nytt strikketøy

Da er kjøkkenet fornyet.

Da er jeg klar for å starte på neste prosjekt.

Nå blir det brodering av bunad.

Fifty shades of grey..

Utrolig fornøyd med kjøpet allerede.. Gleder meg til å lese videre, absolutt verd et blogg innlegg...

Dette er det nye; twitterlue

@snefokk